Finanskrakket i USA 2008 har utløst offentlig gjeldskrise og økonomisk tilbakeslag i en rekke EU-land, som har ført til akselererende arbeidsledighet, drastiske velferdskutt og voksende arbeidsmigrasjon fra de hardest rammete landene i Sør-Europa. På Dagsrevyen kan vi følge dramaet i Euro-landene fra dag til dag, etterfulgt av norske gladnyheter om lavere rente og vekst i oljeinvesteringer, kjøpekraft og privat forbruk. Det norske lønnsnivået er 50% høyere enn snittet i eurosonen, arbeidsmarkedet er stramt og mange bransjer sliter med knapphet på faglært arbeidskraft. Ikke rart de første kontingentene av spanske, greske og italienske arbeidssøkere har meldt seg hos NAV. Selv om tallene fortsatt er små, sammenliknet med strømmen av polakker, svensker og dansker, peker kurvene bratt oppover. Det kan både de nyankomne og norsk arbeidsliv være glade for. La oss håpe de blir tatt vel imot!
Under nødsårene på slutten av 1800-tallet utvandret nesten 1/3 av den norske befolkningen til Amerika. I dag er det antakelig flere med norske forfedre i USA enn i Norge. I femtiårene søkte flere millioner italienere arbeid nordover i Europa. I Norden har det felles arbeidsmarkedet vært en kjærkommen buffer når tidene har svingt. Det siste tiåret har hundretusener av polakker og baltere ikke bare funnet utkomme, men bidratt vesentlig til velstandsveksten i Norden. Det åpne, felles arbeidsmarkedet i EU/EØS kan vise seg å bli en viktig nødutvei for en del av de arbeidsledige i Sør-Europa. Ledigheten i Spania er i dag på vei mot 25%, over 40% blant ungdom, og tallene er på full fart opp i flere av de andre middelhavslandene. Når i tillegg millioner av gjestearbeidere fra Øst-Europa og andre steder er satt på porten – også i England og Irland – er dette definitivt ikke tidspunktet for, slik sjølråderettsfolket ønsker, å gjeninnføre stengsler for arbeidsinnvandring i de landene hvor hjulene fortsatt sviver rundt.
For en kriserammet sør-europeisk familie kan en jobb i Tyskland, Sverige eller Norge – enten det for far eller datter i huset – være nok til at de klarer husleia, holder familien flytende, og ivaretar håp og selvrespekt når alt ser ut til å rakne. For den enkelte – ikke minst nyutdannete som møter et stengt arbeidsmarked – kan jobbmuligheter utaskjærs gi mulighet til å opparbeide yrkeserfaring, kompetanse, nettverk og språkferdigheter som også kan komme til nytte på hjemmebane når tidene snur. For hjemlandet kan det bety færre ødelagte skjebner og innsparte sosialutgifter, samtidig som hjemførsel av inntekt kan gi et visst tilskudd til etterspørselen i økonomien. Det trengs. For arbeidslivet i Norge og andre mottakerland med knapphet på kompetanse og faglært arbeidskraft i mange bransjer er det også klare oppsider. På lengre sikt kan høy utvandring føre til tap av humankapital og årelating av hjemlandsøkonomien, men i et åpent Europa med billige flyruter og nye sirkulære migrasjonsmønstre er det grunn til å regne med at mange vil vende nesa hjem når tidene skifter – forhåpentlig både en erfaring og noen euro rikere.
Selv om dagens sør-europeere – av lett forståelige grunner – har vært blant de mest hjemmekjære i Europa, har spanske og greske medier den siste måneden spådd masseutvandring. Hvor mange som vil oppsøke arbeidsmarkedene her oppe i det mørke, kalde nord er uvisst. De fleste vil nok først prøve lykken i land de kjenner bedre og hvor de behersker språket, men de siste års arbeidsvandringer forteller at ‘money talks’. Norge kan ikke akkurat matche Barcelona når det gjelder klima, kultur, fotball og strender. Til gjengjeld har vi arbeid å tilby, Europas høyeste lønninger i vanlige jobber, og i tillegg et generøst velferdssystem og gratis utdanning. Strømmene av internasjonale arbeidssøkere styres i stor grad av etterspørsel, jobbmuligheter og lønn – og forsterkes av nettverkseffekter. Når først noen finner veien til de ledige jobbene, bidrar rykte-multiplikatoren til at snøballen kan rulle raskt – slik 90-tallets jordbærplukkere har medvirket til strømmen av polske arbeidssøkere etter EU-utvidelsen – og stanse hvis etterspørselen opphører. Arbeidsmarkedet er effektivt sånn, og Norge er ikke noe attraktivt bosted uten jobb og inntekt.
De arbeidsledige i land som Italia og Spania rommer store grupper nyutdannete unge, men også høyt utdannete, erfarne fagfolk. Norge har behov for flere tusen nye hoder og hender i ulike bransjer. Det manko i omsorgssektoren, hvor lønns- og arbeidsvilkårene er bedre enn arbeidsledige i Sør-Europa kan forestille seg. Hvis det kunne lokke noen spanske senoritas – med eller uten mastergrad i sykepleie – nordover, ville det trolig vært til glede for flere enn sykehjemsbeboerne som mimrer om glade dager i syden. Når det gjelder ingeniørfaget vet alle som har fulgt med i anbudskampene i verfts- og offshoreindustrien de siste tiår, at Spania har svært konkurransedyktige industrielle miljøer og fagfolk på disse og tilgrensende områder. Og med en spansk byggebransje som under boomen på 2000-tallet var større enn Tysklands og Frankrikes til sammen, skal vi ikke se bort fra at det kan dukke opp en del bygningsingeniører og fagarbeidere som vil delta i videreutbyggingen av sokkelen i nord. En klar fordel, sett fra NITOs side, er at dette er arbeidstakere som ikke vil la seg by hva som helst, og heller ikke er fremmede for fagforeninger og arbeidskamp.
I et lengre perspektiv bør også fag og linjer i utdanningssystemet som sliter med rekrutteringen kjenne sin besøkelsestid; gratis studier, videreutdanningsmuligheter og lik adgang til Lånekassa kan være en god ”re-start”. Og selv en midlertidig strøjobb kan åpne muligheter, ikke bare til ledighetstrygd, språk- og yrkesopplæring via NAV, men også til barnetrygd og kontantstøtte – som trolig langt overstiger nivået i sør-europeiske stønadsordninger etter at politikerne har bøyd seg for kuttkravene fra ”markedene”, IMF og EU.
Umiddelbart kan det virke betenkelig at oljerike Norge skal høste gevinster av andre lands tragedie, og aktivt legge til rette for arbeidsmigrasjon. Men en kan like gjerne snu perspektivet: Kampen mot de sosiale ettervirkningene av finanskrisen – og mot massearbeidsløshetens nedbrytende virkninger – kan vel ikke stanse ved nasjonsgrensen? Aller minst for et land som i årevis har levd høyt på å selge dyr olje, fisk, bacalao-ingredienser og annet til europeiske markeder, som befolker middelhavskysten med tusener av velfødde pensjonister og trygdete, og som i tillegg har plassert halve Pensjonsfondet i aksjer og obligasjoner i de samme europeiske markedene. Sjelden er vel selvhjelpselementet i solidaritetsbegrepet mer selvinnlysende. Selv ikke vi som bor i ’annerledeslandet’ kan skjerme oss fra, eller snu ryggen til, det dramaet som nå utspiller seg i våre europeiske naboland. Og selv om vi ikke kan tilby arbeid til mer enn en brøkdel av Europas ledige, kunne det kanskje være en god start om NAV-Utland satte i gang arbeidsformidling, språk – og AMO-kurs på solkysten. For å dra Europa ut av hengemyra er det ingen vei utenom at de landene som har vekst og overskudd til å sette ledige hender i arbeid legger skuldra til – både hjemme og ute, hvor handlingsregelen jo heller ikke gjelder. Så hvorfor ikke også ta et omvendt ”Carl.I Hagen-grep” og sette pensjonsfondsmidlene i arbeid ved å investere i infrastrukturprosjekter i de landene hvor det er aller flest ledige hender?
- Jon Erik Dølvik, Fafo