Ingeniørenes dilemma

Ingeniørene overlater samfunnsutviklingen til økonomene. Kan det føre til etiske dilemma, og hva gjør det med mennesket?

Når Pål Nygaard, forsker ved BI, hevder at det er økonomene som har overtatt som etterkrigstidas samfunnsbyggere på bekostning av ingeniørene, er det mange ingeniører som kjenner seg igjen i dette tankesettet. Ingeniørene har tradisjonelt hatt en tro på at faget kan sette dagsorden i forhold til en utvikling i samfunnet som vil bedre de fysiske omgivelsene vi alle er en del av. Slik er det kanskje ikke lenger, og hvilke konsekvenser får dette for våre fysiske omgivelser?

For å få et bilde på dette er vi nødt til å ta et lite hopp tilbake i historien, kanskje enda lengre enn etterkrigsåra.

La meg kort få minne om et par samfunnsbyggende skikkelser fra forholdsvis moderne utviklingsperiode i det norske samfunnet: Sam Eyde (1866-1940) og Johan Throne Holst (1868-1946). Sam Eyde er en kraftfull illustrasjon av en strategisk allianse mellom næringsdrift, politikk og forskning. Det var ingeniøren Gunnar Knudsen, den senere statsminister, som førte ingeniør Eyde sammen med fysikkprofessor Kristian Birkeland. To år senere, i 1905, ble Norsk Hydro grunnlagt. Samme år som unionen med Sverige ble oppløst, inngikk altså Eyde i kompaniskap med Wallenbergene. Vi kjenner fortsettelsen, med blant annet Rjukan-byen, industriell samfunnsbygging av et enestående format, også arkitektonisk sett.

Studiet av norsk historie siden det tidlige 1800-tall gir et nærmest overveldende inntrykk av en ambisiøs samfunnsreformisme: en vedvarende evne til å integrere tidens krav ved å gi tiden sitt stempel, med den skandinaviske samfunnsmodell som høydepunkt. Samfunnsbyggerne – enten de het Eyde, Throne Holst eller Knudsen– opptrådte med tanker, idéer og strategier, ikke under betingelser de selv hadde valgt – de var gitt ved tradisjonens føringer og situasjonens fordringer. Men de tolket sin tid og evnet å gi utviklingen en retning, en ny institusjonell retning. Det var fordi de var handlende subjekter med en ambisjon, nemlig å omforme idéer til institusjonelle realiteter.

I boken Prosperity without growth – Economics for a finite planet (2011) slår Tim Jackson fast at alle samfunn bygger på en eller annen myte som sier noe om virkeligheten (ontologi) og om hvilke verdier som er viktigst (etikk). Han hevder at det moderne samfunnet er forankret i ideen om økonomisk vekst som overordnet målsetning og verdi. I følge Jackson ligger kimen til mange alvorlige økologiske og samfunnsmessige problemer innebygget i vekstideologien. Målsetningen om økonomisk vekst har bidratt til at verdensøkonomien er femdoblet i løpet av de siste 50 årene.

Akselererende økonomisk vekst har ført til overforbruk av en rekke ressurser kombinert med økende avfallsmengder. Resultatet er svekkede økosystemer som en følge av redusert biodiversitet og klimaendringer. At CO2 utslippene har økt med 40 % etter at Kyoto avtalen ble inngått viser med tydelighet at det er vanskelig å gjøre noe med problemene innenfor den etablerte økonomiske modellen. Det er ikke tilstrekkelig med gode intensjoner fra økonomene, det kreves mer grunnleggende endringer. Jackson hevder at teknologisk utvikling er nødvendig for å utvikle en bærekraftig ‘steady-state-economy’ som bidrar til menneskelig utvikling og global rettferdighet. Selv om han mener at det er umulig å frikoble de negative virkningene fra økonomisk vekst gjennom forbedret teknologi er det mulig å redusere mange av de miljøproblemene som følger av dagens økonomiske praksis. Han illustrerer teknologiens betydning ved å vise til Paul Ehrlichs ligning for miljøpåvirkning. Den viser at det for å redusere den negative miljøpåvirkningen, i tillegg til forbedret teknologi også er nødvendig å redusere faktorene befolkning og forbruk.
Men hvor befinner vi oss i denne globale problemstillingen? Hva skjer i den lokale forvaltningen som skal ivareta de globale interessene vi alle har et ansvar for når det er lokale økonomiske behov som styrer?

Ta for eksempel en middels norsk kommune med 10.000 innbyggere, kanskje befinner den seg på sørlandskysten. Kommunen har behov for å ekspandere, det sitter tross alt en økonom som rådmann og alternativet ville være utenkelig. Kommunen sliter med store miljøutfordringer da området har mye sure bergarter som inneholder mye sulfid. Disse sure bergartene gjør ingen skade der de ligger urørt, men setter de fleste økosystem på alvorlig prøve hvis de får sjansen til å reagere med oksygen og vann og avrenning ikke blir behandlet i et kontrollert miljø. Kommunen har nettopp vært gjennom en omfattende veibyggingsperiode som har ført til at fjorder og vann (resipienter for avrenning) er lagt totalt døde. Kommunen eier og skal selge ut næringsarealer som ligger midt i et kjent sulfidområde. Hvordan skal ingeniøren i kommunen kunne påvirke en økonom til å si at dette ikke er et bærekraftig prosjekt? Hvem vil han høre på? Sin egen økonomisjef som trenger midlene, eller ingeniøren som sier at dette vil bli utrolig kostbart å rydde opp i, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre. Svaret gir seg selv. Økonomene setter dagsorden for samfunnsutviklingen. Ingeniørene vil knebles og de lar seg kanskje gjøre det for vi har alle lært at det er gitt ved «tradisjonens føringer og situasjonens fordringer».

Ingeniørene må ta igjen det de har tapt. De må igjen være med på å sette dagsorden i samfunnsutviklingen. Det blir ikke bygd katedraler eller lagt brostein i gatene hvis økonomene sitter i førersetet. Og hvordan vil dette påvirke oss mennesker på sikt?

- Esben Gundersen, styremedlem NITO Aust-Agder